Fjellinordvest.net - Rangåhøgda (1768), sommerski

HOVEDMENY

Oppdateringer

Medlemmer: 57
Artikler: 249
Nettlinker: 59

LOGIN

Forsiden

Fjell i Romsdal

Rauma

Rangåhøgda (1768), sommerski

Romsdal - Rauma

Skrevet av Svein Myhre

fredag 04. juli 2008

Anleggsveien som går innover fjellet gjennom Sandgrovbotn og helt inn i Mardalsbotn er et godt utgangspunkt for skiturer om sommeren. Vi benyttet denne muligheten til å gå årets første juliskitur. Målet for turen ble Rangåhøgda (1768) og en liten fortopp i samme massiv – Tua (1534). En bred renneformasjon i nordsida av Rangåhøgda så vi på som en spennende returmulighet.

- Adkomst

På E136 ca 4-5 km nordvest for Bjorli er det skiltet mot Brude. Veien går raskt over fra asfalt til grus og når veien deler seg holder vi mot høyre. Veien svinger seg opp fjellsida og flater ut innover Sandgrovbotn. Fra avkjørselen ved E136 er det ca 25km inn til Grønbotnen hvor vi starter.

- Turplan

Etter å ha sett snøforholdene i området og spesielt mot Rangåhøgda (1768), tar vi beslutningen å gå for Rangåhøgda (1768). I samme fjellmassiv ligger en liten fortopp, Tua (1534), den er en passende topp å svippe oppom underveis. I nordsida har vi sett på kartet en bred renneformasjon som ender i Grøttabotnen. Er den mulig å kjøre ned? Har den snø hele veien? Tiden vil vise.. Vi tar med stegjern ’just in case’, isøksa blir liggende igjen.

- Kort skibæring og elvekryssing

Skibæringa fra bilen er marginal, over veien og noen få meter til. Det er godt og vel halvannen km bort til fjellfoten, vi får i tillegg 20m skibæring over litt lyng og må av med skiene for å krysse ei av de små elvene i Grønbotnen. Alt annet er godt skiføre, et par snøbruer er til god hjelp.

- Tua (1534)

Med bortunder 30 grader i lavlandet blir det en varm dag også i fjellet. Den lille vinden vi har gjør underverker, innimellom er den helt vekk og da stiger temperaturen under topplokket. Noe den gjør opp første kneika til hengedalen med et lite vann på ca 1150m. En kjærkommen bris kommer ned dalen på vei opp neste kneik som er en sammenhengende, jevn nesten 400m høy bakke opp mot Tua (1534). En markert skavel er det naturlige veivalget. Høyeste punktet finner vi et stykke frampå, to steiner utgjør en svært beskjeden toppmarkering. Vi dobler den slik den nå har fire. Dobbelt så stor, men fortsatt beskjeden. Vi tar ei god pause i formiddagssola, Rangåhøgda (1768) er ei stor snødekket fjellside nordvest for oss.

- Kort nedkjøring, så Rangåhøgda (1768)

Vi tar av fellene og tar ei nedkjøring. –Hvor langt ned, spør Geir. – Ned skavelen, spør jeg tilbake. – Ikke lenger, spør han igjen. –Vi får se hvor lett det er å stoppe, svarer jeg, og tenker at det blir svettsomt å gå helt opp igjen om vi ender nede ved vann ca 1150. Geir tupper over skavelen, så ser jeg han ikke igjen før han kommer fram på det slakere terrenget nedenfor. Så er det min tur. Kort nedkjøring på skarpt føre, vi ”mister” bare 150 høydemeter. Vi tar på igjen fellene og går mot Rangåhøgda (1768).

På vei opp østryggen prøver vi å få sett ned i nordsida. Det er ikke lett pga skavler. Vi får ikke noe godt svar på om det er en mulig nedkjøring. Enda. Det store topplatået flater ut og utsikten blir et 360 graders panorama. Spesielt Vengetinden er flott å se til, Romsdalshornet forsvinner litt siden det er så mye lavere enn de andre fjellene. Varden står lengst vest på Rangåhøgda, men vi konstaterer at høyeste punktet er et par hundre meter lenger øst. Fjellet har ei toppbok som ikke akkurat blir nedrent av turgåere. Ei innskriving før i 2008, og ei i 2007. Og flere år siden 1985 uten innskrivinger i det hele tatt.

- Rangåhøgdas nordflanke

Etter ei solid pause på toppen, med innlagt solbading, tørking av svettevåte turklær og fekting med en innpåsliten klegg (kleggen vant..), setter vi kursen for Rangåhøgdas nordside. Igjen er det skarpt føre med ei herlig utsikt. Vi stopper opp i toppen av nordflanken og ser rett ned i Grøttabotnen. Føret er godt fastere, ved fall skyter en fart i hellingen som måles til mellom 35 og 40 grader ved hjelp av skistavene. Et par hundre meter ned i nordflanken stopper vi på en snøfri bergnabb som går i hele flankens bredde. Det kan være mulig å komme seg ned langs en liten foss, men lenger ned er det vanskeligere å se hva som venter. Vi tar på stegjerna og går opp igjen, tidligere på året under gode snøforhold er mulighetene nok bedre.

- Nordsida av Tua (1534)

Snøføret i solvendt suger i sommervarmen. Vi runder derfor tilbake til Tua (1534) for å få nedkjøring i nordsida som vi så vidt hadde fått prøve tidligere, og som vi gikk på vei opp. Knappe 400 høydemeter ned til hengedalen på ca 1150moh går raskt unna. Her møter vi helt ferske spor av reinsdyr, men det er ingen dyr å se. Siste henget ned i Grønbotnen er gjort med et par svinger, så gjenstår ei kort elvekryssing og halvannen km trasking tilbake til bilen.