Fjellinordvest.net - Skardfjell NWC

HOVEDMENY

Oppdateringer

Medlemmer: 57
Artikler: 249
Nettlinker: 59

LOGIN

Forsiden

Fjell på Sunnmøre

Norddal

Skardfjell NWC - "Årets åk"

Sunnmøre - Norddal

Skrevet av Øyvind Kvålsvoll

torsdag 19. juni 2008

Jeg står nede på flata og har denne følelsen av å ha opplevd noe stort. For denne hadde alt. En utrolig estetisk flott linje, i omtrent perfekte forhold, og jeg greide å kjøre den veldig bra. Jeg tror dette er det beste jeg har kjørt på hele sesongen. Hadde jeg vært svensk, ville det vært "Årets åk".

Når: 05.06.2008
Sted: Skardfjell 1723, Trollstigen
Vanskegrad: AD/S5

- Med øye for linjer

Fra toppen av Topp 1568 ser jeg mot nordsiden av Skardfjellet. Der er det jo flott å kjøre ned flere plasser, ja. Men det er linjen ned nordvestsida, via ei tilsynelatende stupe bratt renne, som er det store. Fra toppen et kort heng med oppvarming, så tipper den ned til venstre i renna, så ut til høyre og gå klar av ting som kommer etter, fortsette mot høyre og gjennom noen steinnabber, og ned siste biten mot flata, alt i perfekt snø som ikke er herjet av tidligere ras. Denne linjen har alt - estetisk i særklasse, krav til helt rett veivalg, er vanskelig å kjøre, sannsynligvis veldig bratt, eneste mulige linje ned denne sida på fjellet, og den er sikker så lenge den kjøres rett. Allerede da har jeg bestemt meg, denne skal kjøres. Snarest.

- Forberedelser

Med bilde av linja tatt fra Topp 1568 og kartet, blir turen planlagt. Jeg studerer linjen både på bilde og kart grundig, mange ganger. Må prøve å se for meg hvordan det ser ut ovenfra, når jeg kommer kjørende nedover. For her må en ikke bomme. Ser for meg hvor bratt de enkelte seksjonene kan være. Hvordan føret er, hvor rasene kommer til å gå. Jeg kan den utenat torsdagmorgenen før jeg setter meg i wagenen og drar avgårde mot Trollstigen. I tankene har jeg allerede kjørt den mange ganger nå.

- Spreke karer ut på tur

Denne dagen blir det med et par til også, Arne Olav og Andreas ville gjerne bli med på noe nytt på Trollstigen. Skardfjell er da et bra valg, her er landskapet flott innover, og siden det er flatt oppå platået så blir det nesten som å være på pinnskitur.

- Skardfjell (1723)

Vel, opp siste biten til toppen (1723) så viser det seg at terrenget er noe mer krevende enn antatt fra stuebordet. Så jeg blir alene oppover den til tider godt over 50 grader bratte sida. Og dette skulle være den lette sida av fjellet. Oppe på toppryggen er jeg totalt utmattet og ruller overende i steinura. Heldigvis så kvikner jeg til igjen etter en fem minutters hvile, tenk hvis jeg hadde blitt liggende der oppi og gått glipp av hele nedkjøringen.

- "Årets åk"

Dette er første nedkjøringen jeg gjør der jeg sitter på toppen og studerer bilde av linja ned. Spesielt. Det blir en helt spesiell stemning på toppen foran en slik nedkjøring. Må se for meg hvordan hver enkelt seksjon skal kjøres, bestemme på forhånd om og hvor det eventuelt skal stoppes, tenke gjennom alternativene hvis noe ugunstig skulle skje.

Så. Tipper kanten , det blir en sving, første stopp. Bilder må tas, mot kanten til renna og nedover nordsida. Fortsetter videre ned bratthenget, her er føret overraskende fast, det har frosset på i løpet av natta, og enda ikke tint opp her i skyggen, det er en skorpe oppå et litt løsere underlag - perfekt! For det betyr at renna er helt bombe i dag. Debris hagler etterhvert rundt øra ned bratthenget, og da nyter vi tilværelsen. Så kommer kanten, mon tru om det er her. Stoppe helt frampå for å sjå ned. Joda, det er noe bratt, faktisk bitte lite grann over totalt bratt. Men det ser så greit og velkomment ut, så jeg er ikke i tvil om at dette går når jeg svinger skituppene ut i lufta over skavelkanten og svever ned mot en landing noen meter ned i renna. Så gjelder det å få ned farten, få kontroll over tingene, så fort som mulig. Men det er godt med plass, og renna er kort, så etter et par svinger er det er bare å kjøre videre, helt normalt. Vrenger ut til høyre i utgangen av renna, fortsetter på skrå mot høyre, mot bergnabbeterrenget. Noen kortere svinger for å få oversikt og finne en åpning, så er det bare å brenne på gjennom og ned siste henget. Avslutningen er i tildels stor fart for disse skia, med svinger der en ser sporet etter begge skia. Det er ekstra fint.

Alt dette skjer på veldig kort tid. Men når jeg er nede, så føles det som å ha opplevd et langt eventyr. Og jeg skjønner at dette nok var den nedkjøringen som har gitt meg den største og mest intense opplevelsen denne sesongen.

- Bonus: Skarfjellenden NC (S4)

Jeg ser ikke de andre noe sted når jeg kommer tilbake til platået, hadde tenkt å lure Andreas med ned Skarfjellenden, en flott og spektakulær nedkjøring som lett ses fra veien over Trollstigen. Vel, da blir jeg alene her også. Nede ved bilen treffer jeg på engelske turister. De peker opp mot Skarfjellenden og renna.
"Are there more people coming down there?" Nei, det kommer nok ikke flere ned der. De er ikke skikjørere, og har derfor ikke noe forhold til hva som er "normalt" og populært skiterreng, alle er jo på andre sida, på Alnestinden og Finnan. Men jeg konluderer med at jeg må ha kjørt den veldig bra, for da ser det nemlig veldig ryddig og greit ut, med fin flyt og kontroll hele veien. Skiformen min er nemlig tilbake. Og det føles veldig greit, egentlig. Det er en kanonsesong uten sidestykke som har ordnet det.

Skarfjellenden NC er den helt åpenbare renna som går ned på norsida av enden, rett sørøst for parkeringen på Alnesreset. Den er både bratt og arti, og som oftest grei å kjøre fordi en kjører sidene av renna og unngår dermed slagmarken etter alt som har rast ut. Forbi håmmårn er det et interessant parti som kan være vanskelig å få til fint, for der det er brattest er det såklart smeltesprekker og smalest også samtidig. Når jeg kjører den nå, så er det sannsynligvis første gang denne sesongen. Og kommer ikke Gom forbi neste helg så blir det antageligvis siste også.

- Baksiden

Men alt har en bakside. Etter å ha opplevd noe slikt så blir hverdagen temmelig tam og grå. Og denne sesongen blir det neppe så mange flere gromme nedkjøringer nå, det er stort sett Stryn og kanskje noen sløveturer på Turtagrø som står igjen. Trangen til å ha sensasjonelle opplevelser blir som et slags behov. Vel, kanskje jeg tar med bilen ned på 'Ringen og kjører litt. Men selv om det sikkert er morro, så kan bilkjøring aldri bli noe i nærheten av skikjøring i heftige fjell. Eller dra nedover landa for å klatre noe, en plass der det ikke regner, for jeg liker ikke kombinasjonen regn og klatring.

Men jeg er sikker på at det aldri kommer til å bli noe i nærheten av denne dagen. Ikke før neste vinter.

Relaterte sider:

Kun påloggede medlemmer kan skrive kommentarer.
Er du ikke registrert som medlem, kan du gjøre dette via menyen til venstre.

kommentarer (1)

1 Flott
Skrevet av fred, den 28-06-2008 16:27
Kan tenkje meg denne satt, ja. Flott linje!

Varsle admin