Det går ganske radig oppover, det er fremdeles hardt, men lurer på om det ikke er tørrsnø rett der framme, litt mere nordvendt. Og det er det. Kan ikke la være å le høyt, for her venter det 600 høydemeter nedkjøring i tørrsnø, og det i slutten av april, lenge etter siste snøfall. Denne sesongen har utartet seg til å bli særdeles bra.
 
- Når: 24.04.2008
- Sted: Blåtind V1 (1409), nedkjøring nordvest
- Vanskegrad: F/S4
- Midtsesongsjakt på tørrsnø i nordsidene
Dette var i går, på "testtur" med de nye turskia mine. Ellers har det blitt mye rart disse dagene i april, blant annet fikk jeg kjørt noe jeg har sett på i tre år nå. Siden sist torsdag teller jeg 5 nye nedkjøringer, noen nye fjell og 6 skidager.
Jeg er helt alene, i et terreng som kan få enhver middels interessert skikjører i ekstase. Her er det bare å plukke nedkjøringer for enhver smak, i alle himmelretninger. Det er ikke et eneste annet menneske å se. Og ingen spor noe sted. Mange av linjene har neppe sett ski i det hele tatt.
De nye skia er raske, de drar godt oppover, minst 600 hm pr time i marsjfart bør være mulig på disse. Noe ganske annet enn Birdosene mine, som omtrent har ødelagt meg i forsøk på å holde et anstendig tempo oppover. Og stigningsvinkelen er minst 30 grader, veldig bra.
Dette kommer vel an på dagsformen? Og spesifikasjon av stigningstall? Ja, bare tull, men morro å skrive. Likevel, det er forskjell på ski også oppover. Og på turene der nedkjøringen er Den Totale Ekstase, må en gå opp først. Og siden oppturen tar X antall timer, og nedturen noen få minutter, så er oppoveregenskapene viktige for gode ski. Et spørsmål om prioritering, helt klart. Og med målene 181/135-102 så er det vel nokså klart hva jeg prioriterer. Selv om jeg alltid kjører på Dynafit.
Det blir spennende å se hvordan disse skia er nedover. Meningen er at de skal kunne brukes der det er litt bratt også, og gjerne sitte på litt bedre hvis det blir hardt. For å få til dette, må de være moderat lange, og ikke ha for stort innsving. Men bredde må de jo ha. Jeg liker visst breie ski. Erfaringsmessig er utformingen av tuppen og camber viktig for egenskapene i variabelt føre, også kalt dårlig føre. Disse skiene har flate camber og forsiktig, myk tupp, noe som bør gi de gode egenskapene jeg søker. Birdos er konge her, med invers camber og båtform, men det er ikke så bra for hardere forhold. Og de er rett og slett for store og breie for trasig terreng. De nye turskia er ment å virke godt oppover, og bra under alle føreforhold nedover, også i trange og bratte passasjer. Turen i dag er valgt for å gi slike utfordringer, men ikke noe i nærheten av ekstremt.
Lenger oppe så er det gnall i vestsida, der jeg skal gå opp. Rett fram er det en arti defekt i eggen, som sannsynligvis gir en perfekt entre rett ned i nordsida. Men der kan jeg ikke gå opp, uten øks og stegjern, som ligger i gangen hjemme, fordi de ikke trengs når man studerer kartet hjemme i stua. Så lenge det er rimelig flatt, går det greit. Men etter hvert som det blir brattere, og traversering må til, så er det klart at dette blir trasig. Måler 40 grader oppi der det er verst, det høres kanskje ikke så mye ut, men sannheten er at reiser man i vei her, så stopper det ikke med det første. Men turskia sitter bra på, og jeg kommer etterhvert opp på kanten. Tenker at her var det bra å være alene. Er man flere, er det alltid en som går først, som har ski som tilsynelatende sitter på alt, og durer i vei oppover. Og en eller annen i følget vil alltid ha ski som enten har feller for langt mot kanten, eller for mye innsving. Den som har begge deler, mister festet og suser nedover sida. Og det kunne godt være meg, flokkmentaliteten virker vel stort sett like bra på alle. Der en går, kan vel jeg gå også. Men i dag var det bare jeg og turskia mine, og vi kom opp.
Skikjøring i fjell ser ut til å være omtrent 20% skiferdigheter, og resten alt annet. Vurdering av forhold og terreng er det som virkelig teller, få timingen til å klaffe. Disse dagene har det vært to skivebommer, som resulterte i en avbrutt som da aldri kommer i skihistoriebøkene, og en totalt ødelagt side ned fra Levandehornet. Jeg konstaterer at ettersom årene går så virker erfaringen slik at en oftere treffer godt føre nedover. Men til slutt så er det følelsen i første svingene som avgjør, sitter det på, blir det for løst eller for hardt, er overflatelaget stabilt, hvor mye snø kommer etter meg nedover.
På toppen blir det ingen lengre filosofiske betraktninger. Feller av, ordning av utstyr, bytte briller og sette på Folven-huve. Labbe litt rundt og ta noen bilder, godt å ha noe å studere på for planlegging av neste tur. Ikke labbe utpå noen kant. Opp på toppunktet er totalt uinteressant, da den er en skavel som henger et uvisst antall meter ut i intet. Den ramler sikkert ikke i dag, men jeg har ikke noe behov for å sjekke det.
Så er det nedover. Full konsentrasjon om det som skal skje, dagens høydepunkt. Nedkjøring ned en linje ned ei side der jeg aldri har vært før. Uvisst hvordan det er å tippe kanten der framme. Men jeg har en ide om hvordan dette skal bli. En ide om hvordan hver enkelt sving skal være. Hvordan følelsene blir å dundre ut på flata nedfor siste henget. Det er over 700 høydemeter dit. I total ekstase. De første svingene nedover toppflata, i sola, gir en indikasjon på hvordan skia er, før kanten skal tippes. Og de føles helt greie. Noe annet ville vært rart. Ski laget av en anerkjent fabrikant, med de beste anbefalinger, med rette mål for god skikjøring. Bakenden lugger til litt, og de føles lettere enn de er. Likevel stabile. Hvis dette ikke virker så er det vel noe annet enn skia som mangler noe.
Den som laget dette fjellet har ordnet et hakk i eggen i nordkanten, som åpner for muligheten til å entre rett ned i nordsida, på normalt vis. Entreen blir da veldig fin og bratt, setter en ekstra spiss på det hele. Takk.
Så kommer jeg til kanten. Det ser greit ut, bare å kjøre. Gnallhardt de første svingene, forsiktig, drar utover mot venstre (til venstre i forhold til skikjørers retning nedover et "e du steikje hakkande galen" terreng), finner godsnøen i le i nordsida. Den er perfekt. Slik løs og god og totalt stabil, og det er bratt. Godfølelsen kommer, her er det bare å slippe på. Dette er bra. Veldig bra. Det flater ut, fortsetter, holder mot vest i nordsida nedover, der er snøen best. En liten nabbe er laget for å få noe luft under skia, så blir det brattere igjen, og mot slutten så må en være veldig entusiastisk anlagt for å kalle det tørrsnø. Slipper på siste svingene, så er det utover flata. Stabiliteten er ikke i nærheten av Birdos, men bra nok, og det er ikke så nøye. For dette var enda en kanonnedkjøring.
Så sitter jeg nedpå ei seter nedi skogen og tenker over hva jeg har opplevd denne dagen. Midt i skisesongen min. I slutten av april.
Denne artikkelen har jeg også publisert på FriFlyt sine nettsider. FriFlyt-versjonen mangler bildene, og rutebeskrivelse og stedangivelser.
Blåtind nordvestside (NW), nedkjøringen følger stort sett skyggekanten, fra ei kort renne i toppen:
Turen opp:
  
Nedkjøring:
   
Relaterte sider:
Kun påloggede medlemmer kan skrive kommentarer.
Er du ikke registrert som medlem, kan du gjøre dette via menyen til venstre.
Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved |
Ingen kommentarer