Traversen av Vengetindane er blant de fineste eggtraversene man kan gjøre på nordvestlandet. Traversen byr på mye luftig klyving i flotte omgivelser, utsatte passasjer, mye fast fjell og flere rutealternativer alt etter hvilket utstyr man har med. Værprognosene var veldig gode når vi kvelden i forveien bestemte oss for å gå denne traversen fra sør og ende opp på Store Vengetind (1852). På vei mot fjellet om morgenen ligger det en del skyer over Vengetindane, og vi ser nysnø over ca 1600m.

NB! Det er ikke uvanlig at lokale og/eller erfarne fjellfolk går denne traversen eller til en eller flere av disse toppene uten bruk av tau. Vår anbefaling er at man tar med utstyr for korte klatrepassasjer og rappellering. Isøks/stegjern kan under gitte forhold også være nødvendig. 

- Adkomst

Jeg kjører til Åndalsnes og videre til Isfjorden (skiltet mot Molde). Innerst i fjorden er det skiltet mot Isfjorden/Liabygda, her møter jeg Geir. Vi tar av i avkjørselen og følger skiltingen mot Liabygda (til høyre i de to neste avkjørslene). Fra siste avkjørsel kjører vi 2 km og møter skiltingen mot Vengedalen, bomveien går ca 7-8 km oppover dalen. Vi setter igjen en bil ved Vengedalsvatnet og kjører til øverst i Vengedalen hvor det er godt med parkering.

- De sørlige Vengetindane (1729) via Olaskaret

Etter å ha pakket lette sekker går vi opp langs stien forbi Hornvatnet og tar sikte på bergnabbene øst for Romsdalshornet (1550). Rødmerking i nedre del angir enkleste oppgang opp disse litt utsatte bergnabbene.

Vi krysser bekken og følger stien østover Olaskaret til Olaskarsvatnet, vi ser nå godt de sørlige Vengetindane (1729), i noen sekunder får vi også et lite glimt av Lille Vengetind (1820). Fra vatnet skråer vi opp steinura i retning sørryggen, vi ser nå bak oss at tåkeskyene siger sakte men sikkert inn over Olaskaret. 10 minutter senere er sikten mot Kvanndalstinden (1744) og Kalskråtinden (1798) redusert til et minimum.

Vi følger sørryggen mot første toppen i de sørlige Vengetindane og får fin og enkel klyving på fast fjell. Vi tar på ekstra klær og tar første matpausen, noen snøfnugg henger i luften og minner oss på at temperaturen ikke er så veldig høy. Vi følger eggen mot den høyeste toppen i de sørlige Vengetindane, egga er variert og siden det er vått må vi være ekstra skjerpet. Passasjer som er enkle på tørt underlag krever nå litt ekstra. Vi møter raskt en loddrett hammer som omgås ved å gå et kort stykke på breen i østsida. Egga videre mot 1729-toppen har spesielt en bratt og smal klyvepassasje som er mer utsatt enn resten. Vi møter også en nordvendt og utsatt passasje hvor det våte underlaget setter oss på prøve.

- Lille Vengetind (1820) fra sør

Videre mot Lille Vengetind (1820) traverserer vi mye i østsida, vi krysser de øvre delene av breen og klyver opp igjen på egga nord for laveste skaret sør for Lille Vengetind (1820). Når fjellet bratner til tar vi fram tauet og klatrer på løpende sikringer til topps. Ruta har ca grad 3 med et luftig opptak helt oppe, ellers også mye fin klyving på de ca 50 høydemeterne. Under oss har Vengedalen åpnet seg i tåkehavet, og vi får glimt av utsikt. Ikke lenge etter lukkes ”luka” og vi skriver oss inn i toppboka som ikke har så alt for mange innskrivinger hvert år.

- Store Vengetind (1852), Galleriet og østflanken

Vi går videre mot Store Vengetind (1852) og følger den dels luftige egga ned mot Vestgjelet. I siste del ned mot skaret ligger nysnø og fjellet er alt annet enn tørt. Oppgangen her har grad 2. Vi søker litt og finner det forsvarlig å klyve ned usikret. Vi ser at det ligger nysnø opp første del av Galleriet, men ellers er det tørt. Heldigvis. Den meter brede og luftige hyllen går rundt den stupbratte fjellsida til østflanken. Et par steder er smalere enn resten som er fint men smalt spaserterreng, en fascinerende passasje. Østflanken er en enkel oppgang til det gjenstår 20m, vi klyver da opp langs den luftige og utsatte egga og kommer bort til ”hyttetomta” til Arne Randers Heen, her finner vi også toppboka. Sikten fra toppen er lik null, og forblir likedan så lenge vi er der.

- Returen går ned Vestgjelet

Planen var nå å gå ned nordvestflanken (normalveien), men med dårlige erfaringer mht nysnø og nordvendt tidligere på traversen blir Vestgjelet returruta vår. Den utsatte klyvepassasjen vi tok like under toppen unngår vi på returen ved å klyve ned et skrående hjørne med gode tak (grad 2, utsatt). Vi går Galleriet også på returen og kommer ned til Vestgjelet som har nysnø i de øvre ca 100m. Vi sklir på bratte snøfelter i øvre del og møter raskt en svahammer hvor det også renner vann. Nedgangen er ”kinkig”, vi bestemmer oss for å klatre ned på sikringer. Det blir en våt affære, men det går nå på et vis. Nå venter en lang og mer eller mindre sammenhengende sklitur på den faste snøen, helt ned til hvor renna går over i en foss. Vi går inn på ryggen til venstre for (sør) og runder nedom fossen og sklir noen meter videre på snøfeltene nedenfor. Det ble mange behagelige høydemeter for beina. De siste meterne ned til bilen går dels på svak sti og dels gjennom bjørkekrattet. Med noen forenklede rutevalg holdt vi tidsskjemaet på 10 timer.

Relaterte sider:

• Fra Loftskardet til Hestebotn.
• Kyrkjetaket (1439) på ski, normalruta
• Smørbottind (1188), rundtur på ski.
• Søre Klauva (1356) på ski fra Isfjorden