| Ryggtravers fra Liadalsnipa (924) til Ørstamunnen |
|
| Sunnmøre - Ørsta | ||||||||||||||||||||||||||||
| Skrevet av Svein Myhre | ||||||||||||||||||||||||||||
| søndag 23. oktober 2005 | ||||||||||||||||||||||||||||
Denne dagen tok jeg sikte på en ryggtravers jeg hadde hatt i kikkerten ei stund. Jeg ville gå den bratte Liadalsruta til Liadalsnipa og fortsette nordøstover til Ørstamunnen. Det innebar besøk til 5 eller 6 topper alt ettersom man ser det: Liadalsnipa (924), Blåfjellet, Bjørnastighornet (940), Langeheida (982), Hyningane (1018 og 925) Det skulle vise seg å bli ei luftig ferd på stedvis isete underlag.
- Skarp høstluftSola har så vidt stukket seg fram og lyser opp toppene i det jeg kjører langs Vartdalsstranda fra Festøya mot Ørsta. På Vartdalsfjorden trekker en liten bris, lufta er kald og skarp, sikten bør blir formidabel i fjellet i dag. Ute i havet ligger skyene tett, men over fastlandet er det blå, blå og atter blå himmel. I det jeg runder Rjånes møter jeg dagens første mål, Liadalsnipa (924), et stolt landemerke der den ruver steilt over Liadal. Likheten til Romsdalshorn er slående. Like etter Liadal/Håvoll møter jeg skiltet som viser vei opp mot Halse, jeg parkerer litt ovenfor siste småbruket.
- Liadalsnipa (924), LiadalsrutaJeg følger traktorveien som går opp i retning Liadalsnipa (924). Etter å ha tatt av til venstre gjennom ei grid finner jeg en strategisk plassert malingsflekk som gir meg et hint om at her starter stien som går opp gjennom skogen. Vel oppe ved Nakkevatnet stiger spenningen når jeg ser bratta som venter, jeg følger en overraskende godt trakket sti som bukter seg opp nordryggen – dette er Liadalsruta. Noen luftige klyvepartier må passeres før stien forlater ryggen og går mer inn i den bratte nordsida. Tråkket er tydelig, så det er ikke mulig å ta feil av ruta. Høydeskrekk er ikke noe man bør ha her, bak og under meg er det bratt og luftig når jeg klyver opp ”stien”. I øvre del må jeg passere noen isete partier før jeg igjen møter sola på det store og flate toppområdet. Utsikten er luftig og vid, spesielt ut mot øyene ytterst på kysten. - Luftig østegg fra Liadalsnipa (924)Jeg fortsetter videre østover og må klyve østegga for å komme meg videre. Første del av egga er lettgått, men blir stadig smalere, luftigere og vanskeligere. De vanskeligste partiene kommer i den østligste delen av egga, en kjetting er hengt ut ved en ca 5m høy loddrett hammer. Jeg firer meg ned langs kjettingen, og møter en ny hammer før jeg er nede i laveste skaret. Jeg humrer litt for meg selv når jeg ser en rusten jernstreng som noen tydeligvis har hengt ut som sikringshjelp. Jeg klyver ned uten å være borti strengen. En bratt hammer ser jeg raskt at jeg ikke vil prøve meg på uten sikring, så jeg søker først ned renna i sørsida. Med noen utsatte tak kommer jeg meg opp igjen renna lenger øst, og har dermed kommet forbi de vanskelige passasjene. Siste del av renna er enkel å gå og jeg står snart ved varden på platået som kalles Blåfjellet.
- Bjørnastighornet (940)Etter en heftig start på turen går jeg videre mot neste topp, Bjørnastighornet (940). Terrenget er enkelt ned langs sørsida av Nykkjavatnet og opp langs vestryggen til Bjørnastighornet (940). Det er en jevn og kald vind i fjellet, men litt ned i sørsida av toppen er det vindstille. Jeg setter meg ned en liten halvtime og nyter tilværelsen mens skrotten får seg litt påfyll. Sola varmer godt. - Langeheida/Eggja (982)Etter endt matpause fortsetter jeg enkelt ned i nordsida av Bjørnastighornet og videre opp igjen på Eggja/Langeheida. På vei opp får jeg god oversikt over den luftige passasjen som ble gått over Liadalsnipa (940). Fra 982-høyden på Langeheida ser jeg at høyeste punktet nok ligger ca 0,5km lenger øst, det er lettgått og behagelig terreng østover. For ei tid tilbake fikk jeg tips om at egga videre mot Hyningane var ”uframkommelig”, og var for så vidt forberedt på at det kunne bli vendereis fra denne toppen. Jeg får bekreftet at det må rapell og klatring til for å gå egga videre, det ser ut til å være relativt vanskelig med en utoverhengende hammer i første del. Ved å gå ca 50-100m tilbake finner jeg ei skråhylle i nordsida, denne viser seg å være enkel å klyve ned. Dermed er jeg på vei videre mot Hyningane. - Hyningane (1018)På kartet står det Stabben på denne toppen, men ifølge litteratur er Hyningane det riktige navnet. Stabben er navnet på en markert liten topp opp i fjellsida nordvest for Skorgesætra. Jeg går videre i nordsida av fjellryggen og runder inn i vestsida av Hyningane (1018). Her kommer jeg meg opp på egga igjen sør for høyeste punkt og går videre enkelt til topps. Toppegga er også her relativt luftig, jeg følger den østover for å sjekke om det er mulig å gå videre til 925-toppen, også en del av Hyningane. Fra siste del av toppegga går en bratt rygg og ei bratt vegetert renne som ser farbar ut, jeg prøver.
- Hyningane (925)925-toppen er utrolig fascinerende fra denne kanten, en smal fjellrygg med nesten loddrette stup på begge sider. Jeg klyver ned den bratte østryggen, veksler mellom renna og ryggen. Det blir en del søking fram og tilbake, før jeg ender opp med å følge renna nesten helt ned. Det går mye tid, noen isete partier i de nedre delene av renna gir meg problemer som jeg slett ikke har lyst på. Det går med en halvtime på de 100 høydemeterne før jeg kan traversere bort i skaret mot 925-toppen. Egga videre byr på litt enkel klyving og litt luft, en flott rygg å følge til toppunktet. Ryggtraversen er nesten over, det gjenstår bare å gå ned til Ørstamunnen før jeg vender nesen tilbake nedover Liadalen. Jeg finner en sti som følges ned til Liadalssætra, krysser elva og går i retning traktorveien som går ned igjen til Halse.
- Turen, bilde for bilde
Relaterte sider:
Kun påloggede medlemmer kan skrive kommentarer.
Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6 |
||||||||||||||||||||||||||||
Ingen kommentarer